Brevet

Jeg sitter ikke med fasiten.

Heldigvis.

For helt ærlig tror jeg ikke det er det vi trenger mer av.

Jeg tror vi trenger flere steder hvor vi kan stoppe opp, tenke høyt, stille bedre spørsmål og minne hverandre på hvordan det faktisk er å være menneske.

Derfor skriver jeg disse brevene.

Ikke etterpå, når alt er ryddig og jeg vet hvordan historien endte.

Men mens jeg står i det.

Mens livet skjer.

Noen ganger er det en historie.

Noen ganger en observasjon.

Noen ganger en tanke jeg ikke klarer å gi slipp på.

Jeg skriver om kjærlighet, sorg, relasjoner, identitet, glede, frykt og alt det som skjer mellom den du har vært og den du er i ferd med å bli.

Ikke for å lære deg noe nytt.

Men for å hjelpe deg å huske det du kanskje allerede vet.

Med oss selv.

Med hverandre.

Og med den delen av oss som alltid har visst.

Jeg utforsker livet i skjæringspunktet mellom psykologi, intuisjon og det å være menneske.

Mellom det vi kan forklare og det vi bare kan kjenne.

Mellom hodet, hjertet og tilliten til noe større enn oss selv.

Ikke fordi jeg har alle svarene.

Men fordi jeg tror vi trenger flere mennesker som tør å dele mens de går.

Og fordi jeg tror selvutvikling ikke bare handler om å reparere oss selv.

Det handler om å lære seg å leve.

Mer ærlig.
Mer levende.
Mer helt.